De tre store samfunnssektorene i Norge er offentlig sektor, næringslivet og frivillig sektor (sivilsamfunnet). Alle kommuner har en næringspolitikk som skal legge til rette for vekst og utvikling for Næringslivet. Målet med en kommunal frivillighetspolitikk er å legge til rette for vekst og utvikling for frivilligheten som en uavhengig samfunnssektor.

Frivillighet Norge anbefaler at en frivillighetspolitikk må:

• Bygge på dialog med frivillig sektor lokalt. Med det mener vi alle typer lag og foreninger, og ikke bare de man allerede har kontakt med. Involvering i bredde øker den vedtatte frivillighetspolitikkens legitimitet.

• Den må bygge på frivillighetens premisser og egenart som en uavhengig samfunnssektor. Frivilligheten skal ikke være en ”tjenesteleverandør” for det offentlige.

• Beskriver faste kontaktpunkter mellom kommuneledelse og bredde av lag og foreninger. Eksempler er årlige arrangementer etablering av frivilligforum/råd, høringer.

• Legger til rette for forutsigbarhet. Eksempler er tilskuddsmidler og langsiktige leieavtaler.

• Ha konkrete virkemidler for samhandling. Eksempler er forenklingstiltak, langsiktige samarbeidsavtaler, være en generator for frivillige lag og foreninger.

• Være bærekraftig, ved å legge til rette for rammebetingelser som er til å leve med. For eksempel gratis eller rimelig leie av lokaler, arenaer.

• Vedtas politisk og angår alle virksomhetsområder, ved at alle virksomhetsledere rapporterer til rådmannen på graden av samhandling med frivillige organisasjoner. Frivillighetspolitikken bør rulleres hvert fjerde år. 

Se også Frivillighet Norges ti frivillighetspolitiske bud